keepbreathing

Jeg vasket ned badet, ingen spor etter bullimivraket. Jeg vasket ned rommet mitt. Jeg kastet "trøstematlageret". Jeg gjemte bort fett- og karboblokkere og avføringsmiddel. Jeg skulle aldri mere kaste opp!

Ingen skal noen gang beskylde meg for å ha bullimi!

SKAM. Alt dette gjorde jeg når jeg hadde kommet meg etter en sykehusinnleggelse, hvor pappa benyttet sjansen til å snakke om "problemene" mine. I mottakelsen, etter at jeg var flyttet fra båren og over i sengen.. Jeg var ganske bortevekk, etter en værre besvimelse, som hadde ført til en kraftig hjernerystelse. Mamma hadde blitt med i sykebilen -mot min vilje. Pappa kom etter. Jeg hatet at de var der Jeg hatet å være der selv. Jeg har et svært annstrengt forhold til sykehus. Menm jeg våknet ikke fra besvimelsen før jeg lå på båren i ambulansen -det var for sent å nekte.

Jeg hadde kommet til meg selv igjen, så sykepleieren og legen begynte å snakke direkte til meg:
 
Hendelseforløp? Nei, husker ikke.. Okei, greit, de fikk greie seg med rapporten fra ambulansepersonellet. Hvor har du vondt? Hodet... Hvor i hodet? Vet ikke! Har du spist idag? JA!! Når spiste du sist, da? Vet ikke, hva har det å si?! Vi prøver å kartlegge.. Tusen spørsmål ..

Så avbrøt pappa. Han begynte å snakke. Om at han trodde han viste hva som lå bak.. Han brukte uttrykk som anstrengt forhold til mat, reserverer seg, innesluttet, Spisefors.... !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

(Hendene for ørene!!!)) Jeg skled ut av sengen. Ut i korridoren. Inn en gjennomgang. Heldigvis, der var hovedinngangen! Ut, ut, ut, ut.....

Jeg fant meg selv på en fortauskant. Gråtene. Ei eldre dame kom bort til meg "Hvordan går det?" Jeg måtte bare løpe vekk, for å ikke skjelle henne ut.. Sank sammen på en benk.. Vet ikke hvor lenge jeg hadde sittet der... Hodet dunket, solen var smertefull.. Tårene rannt.. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde sko. Da lo jeg. jeg lo og lo, til to små guttet sto foran meg og stirret. Jeg måtte komme meg vekk fra der.. Jeg følte at ALLE  stirret..

Pappa kjenner meg for godt. Han fannt meg nemlig. I løpet av en en time, kunne han fortelle. Visste hva slags steder jeg kunne komme til å gjemme meg bort..

Tilbake i mottagelsen. Samme sykepleer å lege. Faen. Jeg følte att pappa hadde vrengt ut livet mitt for dem. At de kunne se tvert gjennom meg. Hodet verket, kroppen var nummen

"Nå, vil du leggess inn, eller vil du dra hjem? Vi kan ikke tvinge deg" jeg kvapp i av legens ord.

"Hva?!" Skal jeg sitte her å be om å bli lagt inn, "versåsnill, jeg har gått i gulvet"

Legen svarte ikke. Intenst blikk.

"Jeg er faen meg ikke her fordi jag har bedt om det!"

"Nei" sa legen. "Du er her, fordi legevakta hennviste deg hit til observasjon og utredning"

"skal jeg velge selv, så drar jeg hjem!"

 -----

Jeg våknet i ei sykeseng, bak et forheng på mottagelsen. Hadde besvimt igjenn. Pappa var tydlig irritert på legen for at han hadde stresset meg så jeg besvimte igjen.

Tre døgn til observasjon å masse tester. Ultralyd av hjertet, flere runder med ekg, røngten av lungene.. Tre millioner blodprøver og blodtrykksmålinger. (slik føltes det i allefall) .. Etter tre døgn fikk jeg hjem, om jeg lovte å møte opp på videre utredninger for vasovagal syncope.. (Har vært utredet for besvimelser før, men sluttet etter hver å møte opp på undersøkelser. Følte ikke at jeg fikk svar. Følte ikke at noen gav meg svar)

.....................................................

Nuvell, tilbake til starten. Nyvasket. Ryddet. Kaoset var borte. Trodde jeg.
Kan man ikke kaste opp maten, så kan man heller ikke spise. Man bli feit(ere)

2 dager.
Kun vann, Detox, og drønn te. 1 glass eplejuice den ene dagen (tante insisterte). To timers jogging 1. dag. Styrke 2.dag. Den tredje dagen startet greit. Nullinntak. hodepinen til tross, en lengere gåtur.

Om kvelden sprakk det. Masse mat. Oppkast. 2 timer på det vareme baderommsgulvet før jeg kstet opp, 3 timer etterpå, for å roe meg. Full musikk. "Over 5 timer på badet IGJEN, er det rart vi blir bekymret?" messer mamma.....  Avføringsmiddel og trippel dose 30days, en halvtime i dusjen.  Senga. Fikk ikke fått gjort lekser i dag heller, hanger etter.. Dårlig samvittighet, MÅ beholde toppkarakterene...


Så sitter man igjen med tankene sine... At man burde gi deg. Leve normalt.. Sunn frokost, ettefulgt av kontinuerlige, sunne måltid og masse friskt vann..

Jeg var så sunn, trente så mye, et års tid. FØR DETTE HELVETTE SATTE IGANG. LYKKEÅRET

JADA, NÅ skal jeg skjerpe meg og bli vakker og lykkelig som da. SKAL BARE. Siden jeg klarte 2 dager med nullinntak, straffer meg for denne overspisingen med å sulte i 3 dager. Alt for å fjerne flesket...

DERRETTER SKAL JEG BLI SOM I LYKKEÅRET.


NATTA.  

Jeg har alltid ment at blogging er et oppskrytt, dumt tidsfordriv.. Men, etter å ha begynt å lese en del blogger selv, har jeg endret mening.

Jeg styrer unna overfladiske perfect-life-blogger, men har funnet noen jeg liker godt. Blogger av mennesker som sliter med noe av det samme som meg. Det er godt, men samtidig veldig vondt å se at vi er mange i samme båt..

Jeg har alltid trodd at det er mange "falske blogger".. At noe n sitter å skriver om sykdommer og problemer som er oppdiktet.. Tanken streifer meg ennå, når jeg sveiper innom og leser ting som jeg over hodet ikke kjenner meg igjenn i.. Men likevel.. Jeg tror det er mange som bruker bloggen til det samme som jeg har tenkt å gjøre; terapi. Å få ut følelsene. ¨

Jeg har store spiseforstyrrelser, som ødlegger hverdagen min.

Nå har jeg skrevet det. Det er første gang jeg skriver eller sier det til noen andre enn meg selv.. Det siste året har vært temmelig hardt. Jeg har nektet for at jeg har et problem, både overfor meg selv, og overfor de som har konfrontert meg med det.

Jeg håper at det å ha innrømt det overfor meg selv er et steg i riktig rettning. At jeg nå har innrømt det overfor meg selv, vil presse meg til å innrømme det overfor noen andre, som kan hjelpe meg.. Når jeg er klar for det.. For, jeg vet, at mamma og pappa ikke lenger TROR, men at de også VET at jeg har et stort problem. 

Når noen prøver å snakke med meg om mat eller trening, snakker jeg det bort. Er det nær familie som prøver, reagerer jeg med å bli sint. Deretter sitter jeg igjen med svært dårlig samvittighet.

SAMVITTIGHET er mitt andre store problem. Det temaet er faktisk (!!) like ille som spiseforstyrrelsen. Jeg har forventninger til meg selv, andre har ulike forventninger til meg. Jeg sitter ALLTID med dårlig samlittighet for ett etter annet. Det skal jeg skrive om senere....

Jeg trodde jeg hadde skjult det godt for klassekamerater og lærere. I det siste har jeg besvimt en rekke ganger, også på skolen. For en tid siden gikk det galt, jeg besvimte, og våknet ikke raskt slik jeg pleier.. Det tok tid, klassekameratene ble redde, og halsesøster og etter hvert ambulanse var fort på plass.. Før ambulansepersonellet tok meg med til sykehuset, da jeg begynte å komme til meg selv hørte jeg at mine kjære klasseveniner snakket til helserådgiveren "Hun trener hele tiden..." "Hun unngår å spise på skolem.." "Vi tror hun kaster opp de gangene hun er med ut å spiser".

Jeg lå på gulvet, og vred meg, og tenkte "nei! jeg vil ikke høre" nå knuses fasaden".. Men når jeg tenker etter, så er jeg svært glad, og en gang, når jeg blir sterkere, skal jeg takke jentene.. For helsesøster har innkalt meg til en prat.. Og OM jeg tørr å stille opp, så vet jeg at hun kommer til å konfrontere meg med det hun har hørt og det hun tror.. Og da, KANSJE jeg klarer å åpne meg. KANSJE.
.
Jeg håper at jeg nå har tatt et steg i riktig rettning. (Ikke at det føles slik, her jeg sitter å griner og stapper i meg masse mat, som snart er planlagt opp igjenn. Fy, det er vondt å tenke på at jeg gjør det NOK EN GANG. Det er på en måte spennende å lese om hverdagene til andre. Jeg kjenner meg ofte igjen..